Media kommer stadig med tallmateriale som sier at flere og flere blir syke. Media, myndighetene og andre er bekymret for at utbetalingen og støtte til de syke vil gjøre samfunnet fattigere.
De friske betaler for de syke
Det er nå engang slik at penger ikke vokser på trær. Noen må skape en verdi, som noen andre ønsker å betale for. I begynnelsen så var det mye snakk om byttehandler. Man byttet bort en vare for å få en annen. Etter hvert så begynte man å bruke penger fordi dette var en nøytral verdi.
De som er friske skaper handelen som igjen skaper mye av verdiene og de deler verdiene med andre. Fordelingen skjer stort sett via en sentral myndighet og basert på ideologiske prinsipper. I noen land går man for det prinsippet at alle skal ha like mye, uansett. Alle verdiene skal fordeles helt likt.
I andre land skal man fordele ved hjelp av fordelingsnøkler som er basert på hvor mye man har bidratt eller kan bidra.
Men felles for dem alle er at noen vil måtte bidra ekstra for å dekke opp for at andre ikke klarer å bidra like mye. Hvor mye de syke, eldre eller fattige får i støtte er da avhengig av samfunnets ideologi.
Har antall syke økt?
Selv om det stadig snakkes om at antall syke har økt, så er det vanskelig å verifisere om antallet faktisk har økt eller om de bare er mer synlig. Det har alltid vært syke og eldre, svake og fattige i samfunnet. I mange historiske perioder så har disse menneskene dødd alt for tidlig på grunn av sykdommen. De har slitt seg helt ut på jobben og fått livskvaliteten vesentlig forkortet.
Mange av disse har vi ikke fått høre om og vi vil ikke finne dem i historiebøkene. Det nærmeste vi kommer er tall som går på fattighus eller sinnssykehus. Disse viser noe av statistikken rundt personer som har falt utenfor samfunnet. I dag er de syke mer synlige i statistikk fordi de blir registrert i alle mulige registre. De registreres med sykdom og med arbeidsevne. Dermed får matematikere tall å jobbe med og de kan spore utviklingen. Men ingen vet hvor lenge det har vært store mørketall.
Hva er livskvalitet?
De aller fleste syke ønsker å jobbe, men hvis de jobber så vil de miste muligheten til å gjøre andre ting. En person som lider av en kronisk sykdom kan reise til Las Vegas og spille på casino i en uke eller ligge på stranden i Thailand eller bare trene på det lokale treningssenteret. Slike positive opplevelser legger mange andre merke til. Dette er personer som ikke kjenner vedkommende sykdomsbilde, men som føler at vedkommende ikke burde deltatt. De er tross alt syke.. de jobber ikke….
Det folk ikke ser, spesielt ikke kritikerne, er hvor mye slike aktiviteter kan koste kronikeren. I verste fall så ligger den syke i en til to uker etter en slik opplevelse. Det kan også være at treningen på treningssenteret er det som sørger for at den syke har en viss livskvalitet. Så det store spørsmålet er kanskje: hvilken livskvalitet skal en syk person kunne forvente å ha? Skal alle deres våkne og opplagte øyeblikk handle om jobb eller skal de få lov til å gjøre noe av det som folk flest gjør?